Bretton Woods-avtalen og gullstandarden
Gullstandarden er et økonomisk system der et lands valuta har en sikkerhet i gull. Det innebærer at et lands sentralbank som utsteder sedler har en viss mengde gullreserver for å garantere seddelbeløpets verdi. Gullstandarden ble brukt i Sverige på 1800-tallet og et stykke inn på 1900-tallet. I 1945 ble det inngått en avtale i Bretton Woods der flere lands valutaer skulle knyttes til den amerikanske dollaren, noe som skulle regulere vekslingskursene under tilsyn av Det internasjonale pengefondet, IMF. I forbindelse med dette garanterte USA dollarens verdi ved å bruke landets gullreserver som sikkerhet for dollaren.
Grunnlaget for Bretton Woods-avtalen
Etter andre verdenskrig oppsto det en stor ubalanse i verdensøkonomien da land som deltok i krigen lånte store summer for å finansiere sine egne og allierte lands krigsutgifter. Etter krigen var det stor ustabilitet på både nasjonale markeder og verdensmarkedet, noe som førte til at lånene landene hadde fått, særlig fra USA, ikke kunne tilbakebetales. Dette var igjen en av årsakene til at den store bankkrisen inntraff på 1930-tallet.
Da andre verdenskrig brøt ut, var ekspertene enige om at det var stor risiko for at historien ville gjenta seg med ny ustabilitet på verdensmarkedet. Dette førte til at 44 land ble invitert til en internasjonal konferanse i byen Bretton Woods i USA for å diskutere en bærekraftig løsning for å unngå fremtidige hendelser som førte til økonomiske kriser i form av bankkollaps og devalueringer.
Bretton Woods-systemet
Under den internasjonale konferansen i Bretton Woods, som pågikk i 22 dager, ble man til slutt enige om en avtale som ble undertegnet av alle tilstedeværende, bortsett fra daværende Sovjetunionen. Avtalen innebar at alle deltakende lands valutaer skulle knyttes til dollar med en fast kurs. Dette var for å unngå store valutabevegelser og devalueringer med sikte på å skaffe seg markedsfordeler, og i stedet skape en stabil, trygg og rettferdig økonomi på verdensmarkedet.
I forbindelse med møtet ble Det internasjonale pengefondet, IMF, grunnlagt, som hadde til oppgave å overvåke alle medlemmenes valutaer. Eventuelle kursendringer mot dollaren fikk kun skje dersom det var for å justere en grunnleggende ubalanse i den såkalte betalingsbalansen.
USA garanterte dollarens verdi
En av forutsetningene for å få gjennom avtalen som innebar at alle medvirkende land knyttet sine respektive valutaer til en fast kurs mot dollaren, var USAs garantier. USA garanterte dollarens verdi gjennom sine gullreserver. Det innebar at alle land som var med i avtalen kunne løse inn sine dollar mot gull. Verdien på 35 dollar ble satt til 1 troy unse, tilsvarende drøyt 31 gram gull.
Slutten på Bretton Woods-avtalen
På slutten av 1960-tallet begynte likevel dollarens vekslingskurs å flyte, noe som førte til at president Richard Nixon i 1971 sa opp alle garantier for dollaren da risikoene begynte å bli for store. Det gjorde at dollaren ble såkalte fiatpenger med flytende kurs. Samtidig ble det også flere andre valutaer som ble flytende. Dollaren har imidlertid gjennom årene hatt en varig verdi mot andre valutaer, noe som har ført til at dollaren anses som en trygg valuta og dermed fortsatt er den valutaen som primært brukes som reservevaluta av de fleste land.
